I skrivende stund er det ettermiddag…men tankene jeg skriver ned var fra en natt sist uke da jeg ikke kunne sove. Og hva gjør man når man ikke får sove? Man tenker, og jeg tenkte litt på de siste 3 årene.
Jeg har vært her på Madagaskar i 3 år…og hvem hadde trodd at det skulle bli så lenge? Ikke jeg…men her er jeg.
Jeg husker da jeg kjørte gjennom de mørke gatene og så silluetene av hus og gater i en taxi fra flyplassen, jeg kjente tårene presse på…hva har jeg gjort? Reise fra alt kjent til alt det ukjente. Vel jeg kjente noen få . Jeg kunne ikke språket, jeg kjente ikke til kulturen, det var så mange ting som var ukjent. Skummelt!
Jeg har tråkka i salaten, jeg har sittet hele måltider uten og forstått et eneste ord, jeg har vært frustrert over ting i kulturen, jeg har sett mennesker i mer nød en ord kan beskrive, sett svakheter ved kulturen jeg skulle ønske å forandre over natten
Jeg har sett mennesker glede seg i det de har, le så tårene trille over vitser vi vile kanskje dratt på smilebåndet for, jeg har sett mennesker som gjør søppel til kunst. Jeg har sett mennesker dele når de ikke har nok. Jeg har sett mennekser som gleder seg over livet!
Det har ikke vært lett, og jeg vet at jeg bare har såvidt begynt. Men jeg er så utrolig GLAD for at jeg er her, noen ganger så sukker jeg dypt og er så glad i hjerte over at jeg kan si jeg er hjemme. Dette er mitt hjem.
